DE STORE GULL RUSH PÅ 1800 TALLET

av Oddvar Morch Weness.   oddvarw@yahoo.no

chilkoot -- De fleste gikk gjennom passet om vinteren. Da rakk de å frakte inn utstyre og bygge båt før våren kom og isen gikk på Yukon River.

HISTORIEN OM NOME BAY

"The tree lucky sweeds" - startet noe ufrivillig gullrushet i Nome Bay i året 1899. Det var svenskene Johan Byrtneson, Eirik Lindeblom og normannen Jafet Lindeberg. Jafet var kvæn, og sendt til Klondike som reinspasser. Den amerikanske kongressen hadde høsten 1897 begynt å innse at det var i ferd med å utvikle seg en humanitær katastrofe i Klondike. Stedet hadde blitt en flyktningeleir av våte, frosne og desperate menn - og noen kvinner. Vintrene var lange og ytterst prøvsomme. Kongressen besluttet å skaffe hundrevis av reinsdyr og proffesjonelle gjetere. Valget falt på norge. Den 4. februar 1898 reiser Jafet fra Alta med steemskipet Manitoba. Ombord var også 112 andre mennesker og ikke mindre enn 535 reinsdyr og tonnevis med reislav.

isfjell
"De jævligste 32 miles i verden"
Fra Chilkoot passet.
Børene kunne være 50 kg.
chilkoot kart
Veien gjennon Chilkoot passet var "fattigmannsruta"
framfor noen og de fleste som krysset passet, måtte ta 30 - 40 turer for å få med seg all provianten.Selv om avstanden fra Canyon City til Lake Lindemann bare var 55 km, måtte folk gå ca.1500 - 2000 km tilsammen for å få alt utstyret inn til Lake Lindemann og Lake Bennet.

Da skipet kom frem var egentlig den største trusselen om sammenbrudd over, og Jafet ble løst fra kontrakten som reinspasser. Han ble etter hvert gullgraver. Innførselen av dyra kom uansett til å bety mye for området. Kjøtt og skinn(sko og klær) ble plutselig tilgjengelig, uten å måtte hentes fra skauen. Det sies at en neve tobakk kostet en neve gullstøv i knappe tider. Myndighetene krevde at hver gullgraver eller nykommer,  skulle ha med seg ett tonn proviant. Noen reiste hjem uten å ha grad frem ett eneste gullkorn. Mange solgte derfor sitt utstyr og proviant, til høye priser. Kanskje nok til reisen hjem, eller drikke frustrasjonene bort. Eller sette seg til pokerbordet å vinne alt det tapte tilbake. I potten kunne en finne alt fra kvinnfolk til flesk. Og selvfølgelig gull. 

Prostituerte og dansepiker satse på å bli rike på gullfeltene, og ei jente kunne jobbe som husholderske for en eller flere skjerpere. Hun giftet seg som oftest med den som fant mest gull.

På Sewardhalvøya ved Berlingstredet møtte Jafet de to svenskene. De skulle bli kjendt som "The three luky sweeds". Men i historiens lys kan en vel si at det ikke var lykken som gjorde at Jafet Lindeberg fra Kvænangen ble ustyrtelig rik. Sammen med svenskene startet han Pioneer Mining og foretaket var ett av de mest fremgangsrike i området. Men mens korrupsjonen vokste og lovløsheten spredte seg, mistet de alle sine rettigheter og skjerp.Det sies at Lindeberg hyrte den beste advokaten som kunne betales med gull. Så gannet han pest og plage over de som hadde tatt fra han rettighetene. Og det virket. Da Høyesterett behandlet saken vant han alle sine rettigheter tilbake. Det sies at avokaten fikk to bøtter finkornet gull.

Lindeberg kom seinere tilbake til Norge. I kofferten hadde han med en gullklup på 600 gram. Ingen skulle være i tvil, han hadde funnet gull "over ther". Jafet hadde også med seg elfenben, rosiner og madeira.  Med alt dette eksotiske rodde han rundt i sjøsameland, og forærte gavene til storøyde oppsittere i Kvænangen. Sammen med seg hadde han også "Kongo Hansen"  - en kan annta at sistnevnte var særdeles flik til å ro, og kanskje hadde vært i Kongo. Lindeberg la igjen gullklumpen i Norge. Den ligger på museum og kan idag ses av alle. Lindeberg regnes som grunnleggeren av Nome City. Det er også reist en fin bauta til minne om Jafet Lindeberg i Nome Bay.

Fra Alta, Kværnangen og Skjervøy, deltok over 50 personer i rushet ved Nome. De fleste var nykommere fra Manitobota. Men enkeltpersoner fra bygdene drog også -  og det var fattige kår som gav næring til eventyret den gangen.

Erfaringene fra Klondike viste at gullet kunne ligge svært dyp i permafrosten. Trekløvret hadde leid ei skute og dro ut på prospektering. Men ett uvær hadde klart å presse skuta opp i munningen av Snake River, 13 mil vest av Nome. Mens de venta på vind tok de noen turer opp i trange daler og creep for å leite gull. Det de fant var ikke nok til å begynne å spa, sånn med en gang. Johan mente imidlertid at funnene var intresante nok og ville fortsette å leite. Han fikk muta et førtitall(!) områder og et femtitall til sine "backups". Dette var store nyheter - rushet ved Klondike var over,   tusenvis av forvirrede mennesker ventet bare på neste beskjed.

-The Rush is on in  Nome Bay, sto det å lese i en liten avisartikkel. Men gullet i Nome lå ikke i permafrosten. Og det som fantes i elvene var ikke noe å lage store overskrifter om.

Det kom hundrevis til Nome i løpet av noen dager. Opp til 200 mennesker kunne komme på en dag når det sto på som verst.  Og det ble vanskeligere og vanskeligere å være i skoene til "the three luky sweeds, " de tilreisende murret. Hvor var gullet?

 

LOMMETYVER OG SMARTINGER.

Mange hadde mistet alt de eide mens de ventet på transport i Seattle. Noen båter var ikke sjødyktige i det heletatt, og sank før de hadde kommet ut i rom sjø. Noen seilte uten kompass. Mennesker og dyr ble stuet sammen. Alle skulle til Klondike, Yukon River, Dawson eller Nome Bay. Billettprisene høye som hus, og fraktratene helt utrolige. 

Havneområdet i Seattle var et eneste kaos av folk, utstyr og dyr. I Seattle satset folk voldsomt på salg av utstyr til gullgraverne, og det var ofte lettere å tjene penger på gullgraverne, enn for gullgraver å tjene penger på feltene.

For de som måtte bære ett tonn utstyr inn i ødemarka alene, betydde det mange turer over fjell og sjø. Bare de rikeste kom med båt helt opp. De rikeste kunne også kjøpe transport og bærere.

Noen slo seg ned langs ruta og tjente gode penger på båtbygging og transport. Telt med matsalg og bordeller under åpen himmel. Langs ruta kunne en treffe på sinsforvirrede kvinnfolk som hadde blitt forlatt av mannen, spilt bort av mannen i pokerlag,  eller som ikke gikk fort nok, forlatte kunne bare håpe at noen tok seg av dem. En mann med åpent lårbeinsbrudd  lå ett døgn i Cilloutpasset før noen gadd å bære han ned.  At han i det heletatt ble bært ned, var sikkert mest fordi han var i veien for de forbipasserende.  Noen ble eiendom, andre sjøt seg. Noen damer ble derimot stein rike.

Dawson fremsto som en forholdsvis sivilisert by, men trengselen og oppfinnsomheten var stor.

Lovløsheten var stor i hele området, bare i Dawson City hadde det lykktes å holde kriminaliteten ned. Dette skyltes i stor grad at stedets sjeriff var nådeløs. Torpedoer og gjeld kunne kjøpes og selges -og det var ett byttemiddel til, gull. Ofte gull som enda ikke var spadd opp. Konsekvensene var dramatiske.

Da det canadiske ridende politi ble satt inn til å opprettholde lov og orden, bedret ting seg etter hvert.

Mens tollerne på begge sider av grensen mellom Cannada og Alaska, hadde  hatt lange dager og fulle lommer, i flere år, hadde lovens lange arm, hatt dårligere kår. Og da det store gullfunnet ble gjort i Nome, var det ikke gullgraverne som fant det, men det ridende politiet. Noen hadde tatt hestene med ned på stranda, for å ri og ha det morro. Og det ble det. Hva hestene sparket opp fra fjæresanden vet vi alle nå. Gull. På den samme stranda som tusenvis av folk gikk til og fra sine creep og sjerp daglig. Rett under føttene deres. Bare en tredels fot ned i sanden kunne en finne lommer av finkornet gull noen steder.  

Noen kunne lett grave for 5000 dollar på en dag. Noen vaska sand 24 timer i døgnet.

- Teltene sto tett, noen sov med beina i bølgene, skrev ei sjokkert engelsk dame i dagboka si. Men verd å huske er også alle de sekstitusen som reiste hjem fra gulleventyret uten å ha deltatt på annen måte, enn med sin tilstedeværelse.

 

                                                                                    

 HISTORIEN OM KLONDIKE

Ikke alle var like anngrepet av gullfeberen. Rushet i Nome Bay startet ett par år etter at det hadde roet seg litt i Klondike. Navn som Bonansa og Eldorado vil bli husket. Indianerne som levde i område hadde lenge visst om gullet i elvene, men hadde latt det ligge,  - til de trengte det, det var for tungt å drasse rundt på....dette var før suvene og firehjulingene med cooling box for colaen eller øllet var oppfunnet. Og det var først i 1860 årene at det kom hvite mennesker så langt nord, for å lete etter gull. I august 1896 fant Georg Carmack og hans kone, som var indianer - masse gull i elven, som renner i gjennom Klondike.

Carmack var andre generasjon gullgraver, av den hvite mann,  så langt nord. Ryktet om det store funnet hadde lange bein, og etter kort tid kom det til flere gullgravere fra området. På følgende år, kom det første skipet, lastet med gull fra Klondike  til Seattle i Amerika. I historiens lys kan en si at den store og langvarige depresjonen som lå over Amerika i 20 år, var over i løpet av  24 timer.

Ryktet om gullet i Canada fikk eventyrlystne og fattige fra hele kontinentet til å reise i hopetall nordover. Fra Europa reiste også ett tusentalls håpefulle. Bare fra Kvænangen i Finnmark reiste mer enn ti mennesker for å delta.

Men hva de ikke visste, var at de alle  sto over for sitt livs største utfordring, en reise til fots, mer enn 1.100 kilometer igennom ett terreng som fremstår som nesten ugjennomtrengelig, og utfordringen skulle bli å overleve, ikke finne gull, som de fleste trodde, da reisen begynte. Det var bare de "sykeste" som fortsatt håpet på å finne gull under reisen. De fleste fikk nok motstand til å knekke sammen underveis, eller endre sine opprinnelige planer, dramatisk.

Mørke, dyp snø, og skremmende elver og stryk. Vinder som kunne legge alt flatt og øde på mindre enn en halvtime. Andre reelle farer var sultne svarte bjørner. Styrt av veldig primitive gener... Tyver. Forlatte kvinner...Og sykdom. Fristelser var det mange av. Tyveri var vanlig.  

 

 

 

 

 

Tjuver og kjeltninger som ble tatt langs ruta, ble hard straffet,
og pisking og bortvisning var en vanlig straffmetode.
Men folkejustisen 
kunne være urimelig hard noen ganger.

- Folk døde som fluer der lungebetennelsen hadde fått feste i hytte veggene, skrev en normann hjem.

Først av alt skulle de nyannkomne overleve sine første døgn i Skagway. En "boom" by helt uten uten styring, men som hadde en kai som det gikk ann å komme opp til, på flo sjø. Folk måtte vasse i land med sine kofferter og sekker... her var selvsakt velvillige bærere i alle utgaver. Tipsere og sjarlataner av alle slag, samlet. Alle ventet de på neste last med nykommere som skulle lures og suges i begge ender. Vintrene var lange og barske her nord. Selv de som hadde funnet mye gull, kunne ikke spise det. Penger hadde da også begrenset verdig. I Skagway hersket en gatevaluta der den ene boks med noe, var den andre boksen verd. En neve gull kunne være nok til å få bli med stedets flotteste jente opp på rommet, etter stengetid.

- Penger var det nok av i Skagway, sa en forretningsmann i Amerika.

- Jeg har sendt en masse dollar opp dit til noen gullgravere, men har ikke fått tilbake noen...

 

SKAGWAY. PORTEN INN TIL GULLFELTENE.

Skagway Januar 1898. På dette tidspunktet hadde byen over 5000 innbyggere , men kriminaliteten i byen var høy, og Skagway var i ferd med å bli en av de verste byene i Nord Amerika.

Her hadde en engelskmann kjøpt opp grunnen og fjæra mange år i forveien, da han var sikker på at dette kom til å bli gullruta mot nord. William Moore regnes som grunnleggeren av Skagway. Den aller viktigste byen under gullrushet i Nome og Klondike. Ett Engelsk invisteringsselskap lånte Moore 1800 dollar til utstyr, slik at han kunne kjøpe inn 600 fot grov plank, noen kuer og to hester. Selskapet betalte også lønn til fem mann for å lage kaia. Moore eide dessuten en liten pengemaskin, ett sagbruk som tjente penger i tre skift. Sagbruket hadde ingen problemer med rekrutteringen. Moore betalte arbeiderne mellom 10 og 15 dollar om dagen. Det var mange penger, selv for folk med gullfeber,  på denne tiden.

SHIT HAPPEN!

Smarte gullgravere kom på å mute havna og bygrunnen, hevdet at de hadde funnet gull der, og laget så mye juridisk sirkus, at gullgraverne kunne selge tomter på "sjerpene" sine til store penger. Det ble bygd hoteller og gledeshus og en rekke butikker.Men det stoppet ikke der. Det ble også bestemt  i "byrådet" at alle som reiste fra Skagway og begav seg inn til Yukon, automatisk skulle miste retten til sine eiendommer (hytter) i Skagway. Hytta til Moore ble til sist kastet på sjøen da han nektet å flytte den. Skjerperne ville annlegge en ny gate, men der sto altså hytta til  stakkars Moore.. etter 4 år i retten fikk Moore tilbake ca. 25 % av sine eiendommer i Skagway, men da var toget gått... Mange som ikke gravde gull, men som levde i Skagway, var yrkeskriminelle. Frank Thomas, fra Indiana beskrev det slik i ett brev hjem fra Skagway i 1897:

- Det er tusenvis av mennesker her. De er alle gale og skjøre, sånn som oss. Jeg er uten tvil en stor idiot som helt frivillig er kommet hit, til dette helt gudsfolatte land. Til trøst kommer at jeg ser tusentalls andre menn,  i livets alle faser, rike og fattige, kloke og dumme, i samme tilstand som meg.....

Og den neste store hindring var det beryktede CHILKOOT passet. Opp den isbelagte ruta, beveget det seg en uendelig rekke mennesker og lastedyr. Mange gav rett og slett opp. En kunne "ta inn i veien forran seg med en utstakt hånd". De sterkeste kom seg over og ned til Yukon dalen nedenfor. Den hurtigste veien til Klondike var ved å forsere elva. Men det var også den farligste. Båtene som ble brukt var flatbunnede og ikke akkurat noen bergelige fartøy. De som la ut med sine selvbygde og skrøpelige fartøyer risikerte hele tiden å bli knust til pinneved, eller kullseile på åpent vann.

To mann måtte til for å sage, og det var verst for han som sto underst, for han fikk hele tida sagflis i ansiktet. Mann pleide å si at et vennskap som tålte sagkrakken, tålte alt.
En siste finpuss før båten skal prøves på vannet.

Til slutt nådde noen av dem Dawson City, som var den nye hovedstad i i Klondike. Opptil 800 båter la samtidig ut over lake lindeman da isen gikk påfølgende vår. Men gullgravernes prøvelser var ikke over. Om vinteren fryser joda til, og gullet lå lommevis over grunnfjellet i Klondike. Ofte måtte mennene grave sjakter på 20 meter  for å komme ned til fjellet. For å klare dette måtte de først varme opp jorda ved å brenne bål. Bøtte for bøtte nærmet de seg kanskje rikdommen og en utslitt rygg. Gravlet de heiset ut frøs til is før det var kommet opp i dagen. Der sto kammeraten og drog. Gravlet ble tømt i sekker og vasket når våren kom. Gullgraverne kaldte denne jorda for "paydirt" selv om de ikke visste hvor mye den var verd, eller om det i det heletatt inneholdt noe gull. Nede ved grunnfjellet ble det hele tiden lett etter retningen på  lommene, og "tørka det ut",  så måtte de begynne og grave på ett nytt sted.

På Gogle eart kan en se hvordan det har gått i spinn for mange gullgravere. Dagbruddene ser ut som nervøse spagettigtråder som biter seg selv i halen. Fra luften sett, helt planløst.  Et slikt sår i terrenget ser ut til å være mellom 30 og 60 meter langt i flere tilfeller. Noen steder fremkommer gullgravingen som som små prikker i landskapet. Det meste av gullet ble funnet langt fra datidens elver, men heller opp i åsene og under de mektige fjellene. Fjell som hadde vært mye større, tidligere, i jordens historie. Fjell er som snømenn, de forvitrer ned, det tar bare litt lengre tid med de  harde fjellene.

 

 

En velfortjent pust i bakken

Veien opp passet var så bratt

at folk kunne stå i oppreist

stilling og ta på bakken foran

seg. De færreste visste hva de

hadde begitt seg ut på.                  

Er du heldig så finner du gullerota,  som var nesen på snømannen dagen etter, og restene av gullåra noen millioner år seinere.Gjerne godt forvitra og spredd utover et stort område med vind og vann. Sandstormer og jordskjelv..Legg til noen istider og de siste tusen vårflommer, så forklarer kanskje dette at det er funnet gull på "snaue fjellet" i Mo i Rana. Og da snakker en om  større klumper..Klumper som lett kunne ha reist langt med isbreer eller være flyttet i morener. Gullet i Klondike var ikke lett å finne, og det etterlot seg ikke noe mønster i hvor det forekom, men der det var litt, var det ofte mer.

Fra 1899 til 1904 ble det offisielt tatt ut gull for mer enn 100 millioner dollar fra området.  For å få dagens verdig må en multiplisere med ni. Så var det meste over. Det letteste  gullet var plukket. Tilbake sto noen få gruveselskaper. Noen av dem tjente penger, andre var ikke så heldige. Idag er gullgravingen like effektivisert som skogbruket, i samme tidperspektiv. En mann kan håndtere hundrevis av tonn gravel på ett 12 timers skift. Et godt skift kan gi 50 - 200 gram gull. Se klipp fra ANDERSON GOLD MINING.

Den enslige gullgravers tid var over  i Yukon dalen.

Billedtekster:Tor S. Halvorsen - biler: S.Times arkiv 

 

FLERE ARTIKLER FINNER DU PÅ HOVEDSIDEN

TILBAKE TIL TOPPEN   DE STORE GULL RUSH

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

29.09 | 21:59

hei. hvilke mål er det på vaskerenna du lager?? olaf

...
17.09 | 10:46

Hei, ble nysgjerrig på mørk glimmer med bionitt. Men finner lite info om bionitt. Jeg finner info om biotitt, er det en skrivefeil?

...
27.07 | 06:05

He he du ligner på en viss person " over dær " jeg var i nevada og ble tilbudt å kjøpe en gullgruve men var ikke intresert dengang !? Men har ikke glemt !

...
22.01 | 16:32

meget intersant jeg køre non til Norge for at vaske lidt G

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE