Prospektering i Haugdalen 2013

 Gull prospektering i Haugsdalen.

Av Oddvar Weness.

Øyan Gård. Rissa kommune Fosen.

Jeg hadde mange ganger tenkt at i dag, ja akkurat i dag drar jeg inn til Haugsdalen for å vaske gull. Anton Tørrbekkmo som er grunneier hadde aldri hatt noe i mot besøk av gullgravere. Det hadde ikke hans far og onkel hatt heller. Slegge og meisel, ølflasker og dovne gullgraver er ikke noe nytt for folkene på gården. Men det skulle gå flere år og mange turer forbi før jeg lot det bli en realitet. Faktisk ikke før jeg fikk besøk av min sønn fra USA, sommeren 2013. Fram til da hadde Haugsdalen stort sett blitt liggende som en stort og åpent spørsmål inne hodet mitt.


Det var med en viss smak av janteloven i munnen jeg hadde latt stedet blitt liggende «urørt.» Dessuten var det nesten for godt til å være sant, at en kan finne gull på sin egen dørstokk. Christopher ville se denne brekkasjedalen med egne øyne. Han hadde tatt på seg sine lucky boots, og bare sagt; “dad lets go.” Så hadde vi dratt. Som om ingen hadde hørt om den fæle dørstokkmila.
Jeg visste på en prikk hvor jeg ville ta de første prøvene. Hadde stoppet å sett over topografien inne i dalen så mange ganger før. Blitt dyttet framover av sinte helgetur bilister med dårlig tid. Stått parkert på nattes tid, med kikkert og mål bånd. Med gamle bergverksrapporter i den ene hånden og gpsen i den andre. Den gamle gullgruven var ødelagt av vei trasen og lot seg ikke så lett finne…. Det var ikke måte på hva jeg hadde gjort. Jeg hadde til og med tatt med noen bøtter sand fra forskjellige steder i elva. Vasket de ut hjemme, sett fragmenter av gull - men ikke være i stand til å vite hvor jeg hadde funnet dem. Men så fant jeg, med god hjelp fra Christopher stedet.

 

Funnstedet besøkes ofte. Gullet ligger i lommer. Noen spadestikk kan inneholde en mengde korn.
Denne panna hadde 12 – 13 fine grove korn.

Vel framme hadde junior sagt:  - Dad where are we going to dig? - In the top of the valley, this time. Later we go down to the farm and maybe we can see the old goldmine together with Agnes…. And maybe we can eat some norwegian vaffelkake there also? Hungry?

–   Just for gold, dad.

 

Vi befant oss øverst i dalen, omlag ti tolv meter nedenfor tunnelløpet som elva og omgivelsene er tilgodesett med. Her burde veivesenet ha bygget en bukkenebrusebro. Men det hadde de ikke. Som ikke dette hærverket på norsk natur var nok, har noen sett det praktisk og lønnsomt å legge en høyspentlinje igjennom dalen. Kraftlinjen fikk meg til å

 

føle fornemmelser av feber og kløe i huden. Og elva som beviselig fører gull, har allerede har passert en liten turbin for å lage el. kraft. Dette kraftverket ligger noen få hundre meter lengre opp, men med de riktige (historiske) brillene på, spiller det ingen rolle. I det store tidsperspektivet er det bare et sekund gullet kunne ha blitt hindret i sin lange reise der, mot det evige havet. Husbysjøen og Gullgruvefossen. Om hundre år er turbinen og kraftverket en skrothaug, og gullet vil kunne reise nedstrøms som før. Historiske briller er praktiske i blant. Jeg hadde derfor planlagt lenge å ta en prat med Anton Tørrbekkmo, eieren av Øyan gård, som ligger nede ved tjernet i dalen. Hva kunne han vite om den gamle gullgruven? Når var den sist i drift? Ville jeg finne flere opplysninger på N.G.U? Når var den først inntegnet på gamle gruve kart? Kanskje jeg kunne finne rapportene fra driveren. Bergverksloven pålegger alle skjerpere å rapportere inn til Bergverkmesteren etter endt mutingsperiode, hva som er funnet, eller oppdaget. Her måtte det være mye å grave i, altså ikke bare sand og gravel fra  elva. Elva passerte under et vulkanisk fjell, som lå ca 3 kilometer unna. Toppen på det het selvfølgelig Gullklumpen (71n 62 ø.) 445 m.o.h. Et tjern i nærheten hadde også fått fornavn på gull. Fjellene var over fire hundre meter høye, noen nesten fem hundre.

Fjellet Kopparen i Bjugn er i samme høyde og klasse. Kopparen gjemmer også gull(Hegge Trond 2013) og ved foten av dette fjellet ligger stedet Gullvika, men det er kanskje tilfeldig. Nå er imidlertid småbruket under fjellet rasert av en rusten industrihall, som for noen år siden leverte de lange beina til Heidrunplattformen. Men nå er det stille som i graven der. Oljeeventyret er over for denne gang. Og som alltid har ingen leitet etter gull der. Nå er det forseint å lete etter gull der, det er steinblokker over alt. Stedet voktes imidlertid av en bonde med nattkikket og stor og sint traktor. Jeg hadde truffet han i dårlig humør noen år tidligere. Sånt virker ikke særlig forlokkende på en gullgraver. Gullvika fikk derfor være i fred for meg.

I Haugstdalen  derimot ligger Fosens eneste kjente gullgruve, og nå var det vår tur til forsøke lykken på denne historiske plassen.

 

Dad? Just here?

–   Yap. Lets try here. Follow the bedrock left side. Pump it up. Mer. Mer. Det duger Chris. Opp med vaskerenna i en viss fart. Lets find it out!! Jeg kunne ikke vente. Etter  noen lange minutter lå svaret i vaskepanna.

- Oh my god! Dad there is at last fifteen big one, and a lot of small, look! A lot of small ones dad.

 

Sånn var det at jeg oppdaget vaskegullet oppe i dalen. Men jeg hadde visst at det lå der. Det ventet liksom bare på meg på en måte. Prospektering kan en man med privat grunneiers tillatelse utføre, uten først å gå noen runder i papirmølla/tredemølla til Statskog.  Lett er det i alle fall ikke å få alle papirer i orden. Og det er mange instanser som skal underrettes. Så husk å plukk all blåbæra du kan finne, alltid,  og uten å skrike høyt at du har funnet en tue med blåbær eller gull. Jeg lot følelsen av «seier»spre seg til  fingertuppene og helt ned i stortåen. Her var det gull! Finnes litt, finnes mer! Her måtte det øyeblikkelig bli arrangert en liten fest til ære for gullfunnet!

 

Vi satte vaskepanna, med gullet forsiktig inn i bilen og drog ned til Anton Tørrbekkmo. Jeg hadde lovet han å holde han underrettet, og dele på det som jeg måtte finne av gull. Det siste var han ikke interessert i, men humret godt da han forsto at jeg mente det alvorlig.

Nå hadde jeg i alle fall noe å vise han.

Anton forteller at det var drift i gruva helt fram til et stykke ut på 19 hundretallet. I alle fall frem til 1905. Skjerperen het Knubben. Fornavnet husker ikke Anton lengre. Hans far Johan, var født i 1901 og faren  kunne fortelle at karene  jobbet oppe i gruva, seint og tidlig.

 

 

Anton Tørrbekkmo med familien på trappa. 2014

Far til Anton tok over gården i 1937. Gullgruva ligger omlag 750 meter sør for gården, og er idag begravd under riksveien. Åpningen var omlag 3 meter i diameter og dybden var omlag 5 meter. Faren og onkelen kunne berette  at det ble drukket mer øl der oppe i gruva enn noen hadde

 

godt av. Anton forteller at han pleide å leke der opp da han var barn. At tyskerne ikke fant gullgruva under krigen skyldes nok at stedet manglet vei, og at folk ikke snakket om den til  folk som reiste forbi. I dag suser bil trafikken så si rett igjennom grua. Og stedet egner seg dårlig for videre undersøkelser eller boringer. Dette er litt trist, men sjangsen for å finne vaskegull i elva er ganske stor. N.G.U. Foretok noen prøveboringer i forkant av veiprosjektet og det ble påvist gull i flere av prøvene. Men veien skulle bygges om det så var på gullberget selv. Dette er vanlig praksis i Norge. (I Tromsø har politikerne bygd rådhuset på Norges største funn av gull i løsmasser.)

 

Hva som ble funnet av gull i Haugstdalen er det ikke godt å si, men driften gikk over flere tiår, så helt ubrukelig kunne ikke skjerpet ha vært. Og at karene hadde penger til øl er jo et bra tegn! Siste mann som skjerpet der het Melhus.(ca1950-1970) Riksvei 715 ble ferdig i 1967 og etterpå har det ikke blitt lett etter gull i dalen. Unntaket måtte i så fall være meg selv.

Anton forteller at han aldri har tenkt på gruva som en potensiell inntektskilde. Nei, nei - det har jeg aldri tenk på, svarer han på et direkte spørsmål. Og Agnes, kona nikker bekreftende. Nei, vi har drevet gården og har klart oss bra med den. Og det var bedre og bo her før veien kom. Det var en ulykke for gården. Men nå slipper vi å gå de fem kilometrene ned til Sørfjorden langs Osavatnet og det er jo praktisk når en begynner å dra på åra.

 

 

Bare noen kilometer unna gården finner jeg på kartblad 1622-4  over Åfjord, med stedsnavnene Gullgruva på Løsvassheia 78 n. 69 ø. 460 m.o.h., samt Gullhaugtjønna 72 n. 62 ø. 402 m.o.h., og Gullbergnova 87 n.73 ø. 486 m.o.h.

Dette må være litt mer enn bare tilfeldigheter.

Funnet vi gjorde ligger helt opp i dalen. Den gamle gullgruven befinner seg omtrentlig midt i dalen. Det er også gjort funn av fint gull  i elva like ved gården. Dette ble funnet av Arild Hokseggen og Roger Straume, sommeren 2013.  

Her like ved brua og gården finnes det gull i elvesanden. Morenen som elva har gravd ut lengre ned, er ikke utforsket. Denne morenen består av store runde steiner og grus i alle valører. Det er også verd å merke seg at elvebredden er bevokst av en rekke forskjellige sorter trær, på et lite område. Faunaen er rik, og det samme er er jordsmonnet på mineraler. Gull ikke noe unntak.

 

 

 

Gullgruefossen i Sørfjorden.

Vassdraget ender nedi Sørfjorden. Fossen heter Gullgruvefossen og har hundre metervis av blankskurte berg og mange små jettegryter. Sagnet sier at her ble det funnet gull en tørrsommer for lenge siden.

Slike (sva)berg er det fossen består av. Hundrevis av sprekker  i berget ligger parat til å fange et hvert gullkorn som tør våge å passere.

Her har naturen selv skåret inn et kryss i fjellet..Gullgruvefossen er full av slike rariteter.

Andre steder å prospekter gull  på Fosenhalvøya.

 

Det finnes mange steder som som utmerker seg som interessante. Hvis man ikke er kresen kan man begynne på Hitra i de gamle sølvgruvene der. Det sies at de også fant fint gull i gruva. Ved Olsøya i Rissa ligger en gammel koppergruve. I Åfjord en jerngruve. Fra Sørdalen retning Haugsdalen finnes også mange steder som ikke noe moderne menneske har utforsket. Her inne i fjellene finner man også mange tjern og fjell som har fått navn på gull. Alle vet jo hva Hoøya betyr, og de som ikke vet, kan det fortelles at øya en gang i historien hadde vært åsted for en stake/påle, med et avhugget menneskehode på toppen!

 

Til slutt vil jeg bare minne om at gull alltid har en forbannelse hengende over seg, og på en dårlig dag kan det ta livet av deg, eller på en god dag gi deg livet tilbake.  Jeg anbefaler en liten og følsom vekt i jakten på det STORE funnet!

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

29.09 | 21:59

hei. hvilke mål er det på vaskerenna du lager?? olaf

...
17.09 | 10:46

Hei, ble nysgjerrig på mørk glimmer med bionitt. Men finner lite info om bionitt. Jeg finner info om biotitt, er det en skrivefeil?

...
27.07 | 06:05

He he du ligner på en viss person " over dær " jeg var i nevada og ble tilbudt å kjøpe en gullgruve men var ikke intresert dengang !? Men har ikke glemt !

...
22.01 | 16:32

meget intersant jeg køre non til Norge for at vaske lidt G

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE